En viktig greie

På facebook så blir det ofte sendt ut en del gruppeforespørsler. Det er jo bare sånn face er ;) Men, jeg begynner å bli ganske lei av å få den som handler om han som kastet en valp ut fra en bru. Jeg snakket med Nica om det, for jeg hadde jo aldri hørt om det før. Iom at jeg ikke ser på nyhetene, leser avisa, eller noe sånt. Og dette er akkurat hvorfor jeg ikke gjør det. Jeg orker ikke høre om alt det vonde som skjer i verden hele tiden. Jeg syns det er forferdelig, og det påvirker meg ekstremt mye.

Jeg sier sjeldent dette til folk, og jeg liker ikke at folk veit dette, men jeg gråter. Jeg gråter masse over sånne ting. Og gjerne helt på impuls også. Jeg kan stå i dusjen og vaske håret... Plutselig kommer hodet mitt inn på denne saken. Og der sitter jeg plutselig og gråter så hardt at jeg ikke klarer å stå oppreist. Klarer nesten ikke puste og får utrolig vondt i magen.

Jeg hater å høre om sånne ting. Jeg takler det rett og slett ikke. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor vondt dette dyret må ha hatt det. Hvor redd den var, og hvor forvirret den var. I det ene sekundet blei han kost med, og i det andre så falt han flere meter ned og landet på masse steiner. Jeg orker ikke tenke på hva den følte og tenkte.

Den må ha vært så utrolig redd :( Jeg blir helt kvalm bare av å sitte å skrive om dette nå. Og greia med at jeg ikke orker å bli minnet på at sånt forekommer i verden er fordi det er ingenting jeg får gjort med det. Det eneste jeg sitter med er masse tristhet, skuffelse og en vill og nesten ustyrelig følelse av å ville knuse kneskålene, brekke alle fingrene en etter en, gi han 1001 små kutt i kroppen, knuse nesa, dra leddene ut av ledd, ja rett og slett gjøre han og alle som han veldig vondt. Men jeg får ikke gjort det. For jeg var ikke der.

Det er absolutt ingenting jeg kan gjøre med det, og det er det som plager meg mest. Hadde jeg sett noen plage eller gjøre et dyr noe vondt med vilje så tror jeg det hadde flippet for meg. Det hadde svartnet helt. Og stakkars den dritten som hadde gjort dette så jeg hadde sett det.
Men når jeg ikke får gjort noe med det så vil jeg ikke vite om det heller.

Herregud, jeg blir jo helt fucka i hodet om jeg ser en påkjørt katt i veien. Hjertet mitt kan knuses av mindre enn det liksom. Så jeg ber alle om å være så snill å ikke sende meg sånne ting. Ikke fortell meg om sånne ting i det hele tatt. Jeg vil ikke vite det om det har noe med dyr eller barn å gjøre. Jeg takler det ikke, og jeg orker det ikke.

Nå over til noe annet:
Nå er snart dagen her. Dagen jeg skal til Trysil. Og jeg gjør en big deal ut av dette fordi jeg gruer meg litt. Jeg er liksom så vandt til å være ute i drammen, og av en eller annen grunn har jeg på en måte blitt litt avhengi av det. Og nå skal jeg frivillig reise avgårde en helg og ikke være der? Gode gud. Dette burde bli bra ass. Uforglemmelig! Hehe :P
Håper i grunn litt på at jeg ikke brekker noe i bakken jeg da. Jeg har jo ikke stått på ski siden jeg var.... *tenke* Ja det er altfor lenge siden. Og min første erfaring med slalomski var ikke helt ufarlig. Jeg var 11 år og kjørte nesten meg selv til døds :P hahaha. Såeh, jeg er litt skeptisk. Men jeg har stått på det etter det da, men da hadde jeg for stramme støvler og trodde jeg kom til å miste beina mine pga mangelende blodtilførsel. Så min konklusjon da, er at Slalomski hater meg :P

Men jeg får vel gjøre det beste ut av det ;) Kose meg med kakao på kveldene. Og kanskje jeg får meg en god lættis av vestkantgutta også :P S.O og mamma skal jo på død og liv hitche meg med en av dem. *kremt* joda. .. For de er jo min type "mannfolk", og jeg dems type? Nei ikke akkurat. Jeg håper bare jeg har flaks nok til å møte noen som er litt rocka og litt mindre avhengi av pappan sin. ;)

Men nå må jeg nesten gå og holde Nica med selvskap. Hun sitter å spiller tekken. Jeg fant ut at det er like greit å la være å spille på et par timer, siden det var like før hele spillet gikk ut vinduet i stad. Ja jeg blir Dritforbanna av det spillet :P Skikkelig aggressiv, hehe.