Hvorfor skal kjærlighet være så utrolig kompliserte greier?
Jeg forstår meg ikke på noe som har med det å gjøre i det hele tatt.
Det virker jo som om mennesker mister helt fatningen, når de kommer ovenfor noe som kan ligne på kjærlige følelser ovenfor et annet menneske.
Dating er jo ille nok i seg selv. Det er ukomfertabelt, og skremmende som bare det.
Man sitter der, to stk og er livredd for å si eller gjøre noe feil. I alle dager, hvor er dèt koslig hen da?
Klart, man føler seg sikkert bedre litt utti daten, men da kommer et nytt lyn nedslag.... Nye tanker om andre problemer som kan oppstå. Og man sitter alltid, uansett hva folk sier, så sitter man der og tenker "liker h*n meg, eller gjør h*n ikke?" Og hva gjør man om DU ikke likker vedkommende på den måten?
Hvordan sier man sånt? Personlig er jeg helt FOR klar tale! Men det er visst bare om jeg selv sitter på den enden hvor jeg lurer på om h*n liker meg.
Jeg er ikke fan av å måtte si til noen at de ikke er min type. Eller hva annet som måtte være grunnlaget for å "bare ville være venner"
For det kan være mye mer enn vi aner altså.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å si noe sånt til en person som man tror kan like en. Men må man så må man. Er faktisk MYE værre å sitte å lure på hva som skjer. Det værste man kan gjøre er å ignorere noen etterpå. Det gjelder ikke bare etter en date, nei det gjelder hva som helst. En forklaring, en enkel forklaring er faktisk ikke for mye å be om. Eller hva? Det trenger ikke være så gjennomtenkt eller dypt. Så lenge man ikke kommer med klisjè linjer som - "det er ikke deg det er meg" så er det egentlig helt greit uansett hva du kommer med. Så lenge det ikke er med mening å rett og slett være slem eller sårende.
Så har vi den utrolig idiotiske følelsen, FORELSKELSE.
UFF!!
Har så mye å si om den at jeg ikke veit hvor jeg skal begynne engang.
Jeg har funnet ut at det er utrolig mange som forvirrer Betatthet, Lyst og Beundring med forelskelse.
Enten det er du selv som har disse følelsene, eller om du er den som er målet for dem.
Jeg har noen hærlige mennesker rundt meg, men noen av dem har nok det jeg ser på som lett for å bli betatt eller lysten. Og av en eller annen grunn så kaller de det forelsket....
Det har fått meg til å tenke veldig mye. Og rett og slett lure.
For om det er èn ting jeg veit om forelskelse, så er det at det går ikke over så fort man treffer en annen kjekk/søt kar/jente. Og ikke kommer den som et lys fra klar himmel heller. Ikke på meg hvertfall. Jeg har faktisk klart å være forelsket i et par mnd før jeg var klar over det selv. Alle rundt meg visste det veldig godt, og jeg var tydeligvis den siste som fikk vite det. Hehe...
Forelskelse kan være en ganske deilig følelse. Spesielt om den er i begynnerfasen. Selv om den ikke blir gjengitt, så er den fantastisk. Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg skulle bli forelsket igjen jeg. Pga alt med x'en og sånt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, og jeg skal komme litt inn på det etterpå....
Men det var sikkert derfor det var så deilig for meg å være forelsket også. For det var så lenge siden, og det var et lys av håp der for meg og kjærlighetslivet mitt ennå. Det fantes ikke noe bedre enn å snakke med denne personen det handlet om. Det var ikke noe som var mer deilig enn å kunne se og møte personen. Ta på, tulle med, flørte med... Det var rett og slett det beste. Det var ikke viktig at han ikke hadde noe i nærheten av de samme følelsene, for jeg var vel strengt tatt ikke klar for noe forhold heller. Og det er klart det stikker, men seriøst, det var godt med den stikkingen. En god stikking, hehe. For det åpnet en del av meg som jeg trodde var dødt.
MEN!!! Hadde forelskelsen blitt dypere. Som den så ofte blir for så mange der ute i verden. Ja da er nok ikke forelskelse noe man har lyst til å oppleve sånn med det første igjen. Synd at det er sånn egentlig.
Så har vi Forhold.... Jeg veit ikke helt hva jeg mener om forhold. Jeg har ikke hatt noe bra forhold bak meg. Kan ikke si jeg har vært heldigst når det kommer til kjærlighet. Faller jo bare for typ "bad guys", og det skal jeg si deg. Det kommer godt tilbake for å bite meg i ræva ja :P
Når man går inn i et forhold, så kan det sammenlignes med å legge hjertet og sjelen din på panna så alle kan se. Man deler de mest intime detaljer av deg selv og livet ditt med partneren din. Og man forventer aldri at det kan være noe fare for å "miste" det. For man er jo så hodestups forelsket, og så utrolig glad i denne personen.
Men det vi alle burde tenke litt mer etter FØR man går inn i et forhold... Er begge klar for det? Er dere begge villige til å ofre like mye av den dere er, av personligheten deres, av hobbiene deres, av livene deres??? Har dere kapasitet til å legge til side baggasje, ego og de dårligste sidene ved dere over lengre tid. For face it, det er ikke noe som heter å finne noen som tålererer alt dere faktisk er. I begynnelsen så gjør de kanskje det. Men til syvende og sist så ender det opp med at dere plutselig har ofret mer enn dere var blitt enige om. 2-3 år utti forholdet så ser dere kansje ting på en annen måte. Kanskje finner dere ut at partneren ikke er den h*n utga seg for å være.
Løgner, svik, utroskap, om de er store eller små, de kommer til å forekomme. Jeg er ganske sikker på at 90% av verdens befolkning, som er eller har vært eller kommer til å komme i et forhold er løgnere, svikere eller utro. Eller kanskje alle tre. Vi er et fåtall mennesker som ikke klarer, ikke ser grunn til det og ikke er intr i sånne ting. Jeg sier vi for jeg er en av disse få. Sier ikke at jeg er bedre enn alle andre, for all del... Sier bare at jeg faktisk er i ute av stand til å være utro mot noen jeg er forelsket i, er i et forhold med, er glad i. Sånt får jeg ikke til. Og tro meg jeg har prøvd, men når det kommer til stykket, uansett hva han hadde gjort mot meg, så bare klarte jeg ikke. Så lenge vi var sammen, så var jeg hans. Desverre... Sier ikke at jeg aldri har vært utro. Vi har da alle vært unge og dumme. Men utroskap etter en alder av 20, har altså ikke forekommet hos meg. Av meg... Vel og merke.
Jeg veit ikke hva alles erfaring med dette er, men jeg er forbanna dritt lei det. Jeg gidder ikke... Jeg har akeptert at det er sånn. At de fleste er svake, evt syke, hva slags grunn de nå måtte ha for å være utro mot noen de påstår de elsker, men det betyr ikke at jeg trenger å finne meg i det av det som liksom skal være min bedre halvdel. NEI TAKK!!!
Jeg har hatt 3 alvorlige, seriøse forhold i hele mitt liv... Og alle tre var utro. ALLE!!! Men den siste var værst, og det er nok han som har skada meg mer enn noen andre. Våg dere å komme med den dumme "da er det vel hun det er noe galt med om alle var utro"... Ja hvis det var galt å gi alt av meg selv, så ja, da var det vel meg det var noe galt med. Altså, jeg tar ikke de to første så alvorlig, for jeg var vel 17 - 19 med han første... og han andre varte vel egentlig ikke så altfor lenge. (kan ikke være sammen med punk diggere av noen fotballelskere tydeligvis, hehe) Men han siste... Over 3 år av mitt liv kastet jeg bort på han. Og over tre år var han utro mot meg. Fra dag èn altså... Utrolig sårt, men jeg skal ikke gå inn i detaljer. La meg bare si til dere utro folk der ute, det er sykt smertefult å finne ut av sånt. Dere kan juge alt dere vil om det, men vi finner alltid ut av det. Sannheten har en tendens til å dukke opp uansett.
At et menneske kan knuse et annet som et innsekt, det hadde jeg aldri trodd var mulig. Men jo, så stor makt har altså kjærligheten over oss. Kjærlighet gjør blind?? YOU BET!!!
Så nei, jeg er nok ikke klar for noe forhold. Ikke om en liten stund. Jeg klarer fint å være glad i noen, elske noen av hele mitt hjerte, men ber du meg stole på h*n??? Det tror jeg nok ikke jeg kan klare akkurat nå. Jeg ser meg selv ha FOR mye baggasje til å kunne være i et forhold.
Så hipphurra for knullevenner!!! :D Eller ennå bedre, et åpent forhold :O oh yes I went there... Jeg beklager, men jeg gidder ikke være alene bare fordi jeg ikke klarer å stole på folka. Da er det bedre å ha et åpent forhold, så man veit hva man går til. Er såklart viktig med forhåndsregler, men tenke seg... da er det ikke noe skuffelser eller svik. Aller viktigst, ingen vits med løgner.
Men i værste fall, så kan jeg holde meg til en god god kompis det går ann å kose seg litt med. Ta litt på, få kroppskontakt så man ikke blir helt utsultet og klengete på en stakkar man skulle finne på å rote litt med en kveld. :P
Jeg forstår meg ikke på noe som har med det å gjøre i det hele tatt.
Det virker jo som om mennesker mister helt fatningen, når de kommer ovenfor noe som kan ligne på kjærlige følelser ovenfor et annet menneske.
Dating er jo ille nok i seg selv. Det er ukomfertabelt, og skremmende som bare det.
Man sitter der, to stk og er livredd for å si eller gjøre noe feil. I alle dager, hvor er dèt koslig hen da?
Klart, man føler seg sikkert bedre litt utti daten, men da kommer et nytt lyn nedslag.... Nye tanker om andre problemer som kan oppstå. Og man sitter alltid, uansett hva folk sier, så sitter man der og tenker "liker h*n meg, eller gjør h*n ikke?" Og hva gjør man om DU ikke likker vedkommende på den måten?
Hvordan sier man sånt? Personlig er jeg helt FOR klar tale! Men det er visst bare om jeg selv sitter på den enden hvor jeg lurer på om h*n liker meg.
Jeg er ikke fan av å måtte si til noen at de ikke er min type. Eller hva annet som måtte være grunnlaget for å "bare ville være venner"
For det kan være mye mer enn vi aner altså.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å si noe sånt til en person som man tror kan like en. Men må man så må man. Er faktisk MYE værre å sitte å lure på hva som skjer. Det værste man kan gjøre er å ignorere noen etterpå. Det gjelder ikke bare etter en date, nei det gjelder hva som helst. En forklaring, en enkel forklaring er faktisk ikke for mye å be om. Eller hva? Det trenger ikke være så gjennomtenkt eller dypt. Så lenge man ikke kommer med klisjè linjer som - "det er ikke deg det er meg" så er det egentlig helt greit uansett hva du kommer med. Så lenge det ikke er med mening å rett og slett være slem eller sårende.
Så har vi den utrolig idiotiske følelsen, FORELSKELSE.
UFF!!
Har så mye å si om den at jeg ikke veit hvor jeg skal begynne engang.
Jeg har funnet ut at det er utrolig mange som forvirrer Betatthet, Lyst og Beundring med forelskelse.
Enten det er du selv som har disse følelsene, eller om du er den som er målet for dem.
Jeg har noen hærlige mennesker rundt meg, men noen av dem har nok det jeg ser på som lett for å bli betatt eller lysten. Og av en eller annen grunn så kaller de det forelsket....
Det har fått meg til å tenke veldig mye. Og rett og slett lure.
For om det er èn ting jeg veit om forelskelse, så er det at det går ikke over så fort man treffer en annen kjekk/søt kar/jente. Og ikke kommer den som et lys fra klar himmel heller. Ikke på meg hvertfall. Jeg har faktisk klart å være forelsket i et par mnd før jeg var klar over det selv. Alle rundt meg visste det veldig godt, og jeg var tydeligvis den siste som fikk vite det. Hehe...
Forelskelse kan være en ganske deilig følelse. Spesielt om den er i begynnerfasen. Selv om den ikke blir gjengitt, så er den fantastisk. Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg skulle bli forelsket igjen jeg. Pga alt med x'en og sånt. Noen av dere vet hva jeg snakker om, og jeg skal komme litt inn på det etterpå....
Men det var sikkert derfor det var så deilig for meg å være forelsket også. For det var så lenge siden, og det var et lys av håp der for meg og kjærlighetslivet mitt ennå. Det fantes ikke noe bedre enn å snakke med denne personen det handlet om. Det var ikke noe som var mer deilig enn å kunne se og møte personen. Ta på, tulle med, flørte med... Det var rett og slett det beste. Det var ikke viktig at han ikke hadde noe i nærheten av de samme følelsene, for jeg var vel strengt tatt ikke klar for noe forhold heller. Og det er klart det stikker, men seriøst, det var godt med den stikkingen. En god stikking, hehe. For det åpnet en del av meg som jeg trodde var dødt.
MEN!!! Hadde forelskelsen blitt dypere. Som den så ofte blir for så mange der ute i verden. Ja da er nok ikke forelskelse noe man har lyst til å oppleve sånn med det første igjen. Synd at det er sånn egentlig.
Så har vi Forhold.... Jeg veit ikke helt hva jeg mener om forhold. Jeg har ikke hatt noe bra forhold bak meg. Kan ikke si jeg har vært heldigst når det kommer til kjærlighet. Faller jo bare for typ "bad guys", og det skal jeg si deg. Det kommer godt tilbake for å bite meg i ræva ja :P
Når man går inn i et forhold, så kan det sammenlignes med å legge hjertet og sjelen din på panna så alle kan se. Man deler de mest intime detaljer av deg selv og livet ditt med partneren din. Og man forventer aldri at det kan være noe fare for å "miste" det. For man er jo så hodestups forelsket, og så utrolig glad i denne personen.
Men det vi alle burde tenke litt mer etter FØR man går inn i et forhold... Er begge klar for det? Er dere begge villige til å ofre like mye av den dere er, av personligheten deres, av hobbiene deres, av livene deres??? Har dere kapasitet til å legge til side baggasje, ego og de dårligste sidene ved dere over lengre tid. For face it, det er ikke noe som heter å finne noen som tålererer alt dere faktisk er. I begynnelsen så gjør de kanskje det. Men til syvende og sist så ender det opp med at dere plutselig har ofret mer enn dere var blitt enige om. 2-3 år utti forholdet så ser dere kansje ting på en annen måte. Kanskje finner dere ut at partneren ikke er den h*n utga seg for å være.
Løgner, svik, utroskap, om de er store eller små, de kommer til å forekomme. Jeg er ganske sikker på at 90% av verdens befolkning, som er eller har vært eller kommer til å komme i et forhold er løgnere, svikere eller utro. Eller kanskje alle tre. Vi er et fåtall mennesker som ikke klarer, ikke ser grunn til det og ikke er intr i sånne ting. Jeg sier vi for jeg er en av disse få. Sier ikke at jeg er bedre enn alle andre, for all del... Sier bare at jeg faktisk er i ute av stand til å være utro mot noen jeg er forelsket i, er i et forhold med, er glad i. Sånt får jeg ikke til. Og tro meg jeg har prøvd, men når det kommer til stykket, uansett hva han hadde gjort mot meg, så bare klarte jeg ikke. Så lenge vi var sammen, så var jeg hans. Desverre... Sier ikke at jeg aldri har vært utro. Vi har da alle vært unge og dumme. Men utroskap etter en alder av 20, har altså ikke forekommet hos meg. Av meg... Vel og merke.
Jeg veit ikke hva alles erfaring med dette er, men jeg er forbanna dritt lei det. Jeg gidder ikke... Jeg har akeptert at det er sånn. At de fleste er svake, evt syke, hva slags grunn de nå måtte ha for å være utro mot noen de påstår de elsker, men det betyr ikke at jeg trenger å finne meg i det av det som liksom skal være min bedre halvdel. NEI TAKK!!!
Jeg har hatt 3 alvorlige, seriøse forhold i hele mitt liv... Og alle tre var utro. ALLE!!! Men den siste var værst, og det er nok han som har skada meg mer enn noen andre. Våg dere å komme med den dumme "da er det vel hun det er noe galt med om alle var utro"... Ja hvis det var galt å gi alt av meg selv, så ja, da var det vel meg det var noe galt med. Altså, jeg tar ikke de to første så alvorlig, for jeg var vel 17 - 19 med han første... og han andre varte vel egentlig ikke så altfor lenge. (kan ikke være sammen med punk diggere av noen fotballelskere tydeligvis, hehe) Men han siste... Over 3 år av mitt liv kastet jeg bort på han. Og over tre år var han utro mot meg. Fra dag èn altså... Utrolig sårt, men jeg skal ikke gå inn i detaljer. La meg bare si til dere utro folk der ute, det er sykt smertefult å finne ut av sånt. Dere kan juge alt dere vil om det, men vi finner alltid ut av det. Sannheten har en tendens til å dukke opp uansett.
At et menneske kan knuse et annet som et innsekt, det hadde jeg aldri trodd var mulig. Men jo, så stor makt har altså kjærligheten over oss. Kjærlighet gjør blind?? YOU BET!!!
Så nei, jeg er nok ikke klar for noe forhold. Ikke om en liten stund. Jeg klarer fint å være glad i noen, elske noen av hele mitt hjerte, men ber du meg stole på h*n??? Det tror jeg nok ikke jeg kan klare akkurat nå. Jeg ser meg selv ha FOR mye baggasje til å kunne være i et forhold.
Så hipphurra for knullevenner!!! :D Eller ennå bedre, et åpent forhold :O oh yes I went there... Jeg beklager, men jeg gidder ikke være alene bare fordi jeg ikke klarer å stole på folka. Da er det bedre å ha et åpent forhold, så man veit hva man går til. Er såklart viktig med forhåndsregler, men tenke seg... da er det ikke noe skuffelser eller svik. Aller viktigst, ingen vits med løgner.
Men i værste fall, så kan jeg holde meg til en god god kompis det går ann å kose seg litt med. Ta litt på, få kroppskontakt så man ikke blir helt utsultet og klengete på en stakkar man skulle finne på å rote litt med en kveld. :P
" Men i værste fall, så kan jeg holde meg til en god kompis det går ann å kose seg litt med. Ta litt på, få kroppskontakt så man ikke blir helt utsultet og klengete på en stakkar man skulle finne på å rote litt med en kveld. :P "
SvarSlettKremt :D
Hehe ;P
SvarSlett