Noen ganger lurer jeg fælt på hvorfor man ikke bare kan velge hva man vil huske og hva man vil glemme... Det hadde gjort ting så mye lettere. Noen minner lengter man tilbake til, andre minner husker man ikke selv om man prøver hardt, og så har vi minnene man blir flau over, eller de værste, de man blir lei seg over. Noen minner skulle man bare ikke ha opplevd. For det er veldig vondt å gjenoppleve dem i hodet sitt hele tiden. Spes om det er det eneste man klarer å tenke på om dagen. Ikke skjønner jeg hvorfor jeg tenker på det. Men likevel, I do. Er rett og slett dritt lei det, og skulle virkelig ønske jeg aldri hadde opplevd det. Det var jo nyttesløst. Håpløst, grunnløst, og jeg ser rett og slett ikke vitsen.
Jeg har den troen, at alt skjer for en grunn. Ingenting er tilfeldigheter og man opplever ikke noe uten at det er en grunn for det. Men hva i heite faen kan ha vært grunnen til dette? Hva skal jeg kunne oppnå i livet mitt av den erfaringen der? Jeg skjønner ikke hva skjebnen tenker med. Klarer virkelig ikke se noe som helst grunn til de hendelsene der. Eller duden det gjelder. What's the point? Nei huff ass. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å le, men likevel. Det er situasjoner, opplevelser og hendelser jeg MÅ gå rundt å huske. Det popper opp i hodet mitt, om jeg vil eller ikke. Og jeg syns det er ufint. Det gjør jo vondt. Jeg blir flau. Og jeg blir sint. Teiteste!!!
Jaja, livet er jo ikke over ennå, så gudene veit om denne erfaringen kommer til å gi meg noen goder et eller annet sted lengre utti livet. Tviler sterkt på det, men jeg får vel bare håpe dette ikke var opplevd for ingenting. For det fucker liksom til hele min trosretning :P Kan jo hende det allerede har vist seg hva alt dette var godt for, men at jeg er for blind til å se det. Da kan jeg jo trøste meg med at det sikkert viser seg for meg snart. Jeg pleier jo ikke være blind så veldig lenge om gangen ;)
Så har vi noe som kommer til å høres veldig kvalmt ut. Men fakta er fakta.
Jeg skulle virkelig ønske disse guttene som har en puppy love for meg bare kan gi seg. De er søte og snille og alt det, det er ikke det. Men jeg får skikkelig dårlig samvittighet ovenfor dem. Fordi jeg ikke føler det samme. Og fordi jeg aldri kommer til å føle det samme. Eller, jeg burde jo ikke si aldri, men det er veldig tvilsomt liksom. Hvertfall i nærmeste fremtid. Jeg er ikke intr i noe forhold til noen akkurat nå, eller hele dette året egentlig. Og å hele tiden ha sånne dåne øyne på meg hele tiden, det gjør bare meg vondt. Å høre hvor søt jeg er, hvor deilig det er å snakke med meg, hvor snill jeg er osv osv, det hjelper ikke. Ikke bare sånn helt midt i en samtale som ikke har noe med det å gjøre. "ja verden er et teit sted" og plutselig får jeg " du er så søt du :D" Altså?!?! Ok, takk for det, men seriøst NEI! Jeg vil ikke, jeg orker ikke. Jeg har ikke lyst til å føle meg jævlig hele dagen, hver gang jeg setter meg på msn. Det er søtt, og det er smigrende at dere føler det sånn, men jeg legger jo ikke ut sånne vibber i det hele tatt, så vær så snill å bare slutt med dette lovydovy greiene. Jeg får skikkelig vondt inni meg av det. Jeg vil være venner, BARE!! Ikke noe mer og ikke noe mindre. Så vær så snill og begynn å behandle meg som en venn. For det er alt jeg er istand til å gi til noen. Jeg er mannevond, jeg stoler ikke på mannfolk i noe slags forhold som tilsier mer enn bare et rent vennskap. Og jeg kommer ikke til å forandre mening med det første heller. Jeg føler meg veldig slem nå, men jeg er virkelig lei av å føle meg crappy pga dette. Så engang for alle, behandle meg som ei venninne, og ikke noe mer. For ellers kommer jeg til å bare backe unna. Seriøst, jeg kommer til å rygge laaaangt unna også. Så velg. Vennskap UTEN "søta, snilla, goda, <3 <3," Jeg er en god venn å ha, men det er alt dere får. Jeg beklager... :/ Jeg mener ikke noe vondt med det, det er bare sånn jeg føler det.
Staind – It's Been Awhile http://open.spotify.com/track/7iIeQz4yvgfT91VmHjtv8r
SvarSlettSkjønner veldig godt at du tenker slik du gjør når det kommer til minner.. Det er klart at enkelte ting hadde det vært best å glemme og det hadde selvfølgelig gjort ting en del enklere for en selv i lengden. Det er dessverre et faktum at de vonde minnene preger mennesker mere enn de gode.. Selvom det er fullt forståelig krever det virkelig mye av en som individ om man skal dvele over de vonde tingene som har skjedd mot en iløpet av ens liv og ikke la det ødelegge for seg selv.. Det har vært med til å forme en til den man kanskje er i dag, men man er vel så utrolig mye mere enn bare de vonde opplevelsene i ens liv?
Man har alltid folk rundt en som setter pris på den man er, for den man er og det er viktig å ikke overse, selvom det kanskje kan misstolkes, selvom man kanskje føler ut ubehag ved å la folk komme innpå en. Det finnes mennesker derute som oppriktig bryr seg, det er disse godhjertede og varme menneskene som jeg personlig synes er verdt å ta vare på.
Jeg er enig i at alt skjer for en grunn, og de valgene som har blitt tatt og tingene som er blitt gjort tidligere har ført en dit man er i dag.. Jeg skjønner din fortvilelse og at du føler deg rådvill rundt hva godt det du opplevde skulle bringe deg? Nå er jeg ikke helt inne i presis hva som har skjedd, men har fått med meg litt.. Jeg har selv hatt mine problemer etter mitt forrige forhold, selvom våre opplevelser sånn ikke riktig kan sammenlignes, så blir man fortsatt sittende igjen og føle at alt det man gjorde, alt det som ble sagt var likegyldig.. Det betydde ingenting.. Det er lett å komme inn i den tankegangen der.. Men det vi ikke må glemme (og her kommer vår fellesnevner) vi gav kjærlighet til de vi var glade i, til de vi mente trengte det - Akkurat som vi trengte det samme. På sett og vis kan man si at man gav de noe som var større enn dem selv. At disse individer da ikke klarer å sette pris på dette og ta det for hva det virkelig var de faktisk fikk av oss, er deres tap.. Jeg skjønner du trenger å distansere deg for alt følelsesrelatert - Det er helt normalt og det vil sikkert ta tid før du selv føler du er ovenpå igjen. Og jeg er sikker på at du klarer å komme deg ovenpå igjen! Selvom jeg ikke kjenner deg har jeg langtifra fått inntrykket at du gir opp når ting er vanskelig og tøft.. Og en dag kommer du til å møte Mr. Right, og disse følelsene du sliter med vil (forhåpentligvis) bli glemt. Men alt til sin tid (: